Litt rettshistorie

Avtaleretten har røtter i romerretten ca. år 450 f.Kr. Tolvtavleloven har spesielt hatt stor innflytelse på utviklingen av formueretten. Deler av Kong Kristian 5.s Norske Lov av 1687 (NL) er fortsatt virksom på dette feltet, jf. reglene § 5-1-1 og 5-1-2. Disse reglene finner du i lovsamlingen.

Historien viser at inngåelse av avtaler var knyttet til rituelle handlinger der partene erkjente rettigheter og plikter ved å ta hverandre i hendene i nærvær av to vitner. Slike ritualer ser vi også i dag når det inngås store kontrakter i næringslivet.

Avtaleloven – grenser og gråsoner

Avtaleloven av 1918 bygger på handelsforhold som var typiske rundt 1900. Likevel gjelder den fortsatt. Reglene i avtaleloven skal brukes når vi skal avgjøre om det foreligger en bindende avtale, men rettspraksis, avtalepraksis og i noen grad også juridisk teori, spiller en stadig mer betydningsfull rolle som rettskildefaktorer enn loven.

Avtaleloven overlater i stor grad til partene selv å ordne opp i rettigheter og plikter. I § 1 står det at lovens første kapittel viker for avtale eller kutyme mellom partene. Avtaleloven regulerer bare formuerettslige avtaler, dvs. avtaler som har et økonomisk innhold, og som kan gjennomføres ved tvang, jf. avtaleloven § 41.

Noen eksempler på avtaler som reguleres av avtaleloven

• kjøpsavtaler
• transportavtaler
• leieavtaler
• låneavtaler
• arbeidsavtaler

Avtaleloven regulerer ikke

• avtaler om separasjon, skilsmisse, barnefordeling og foreldreansvar
• offentlige enkeltvedtak og forskrifter faller også utenfor avtaleloven
• «... avtaleretten setter sin grense ved formueretten ...»

Sentrale spørsmål i avtaleretten

• Er bindende avtale inngått? (Bindingsspørsmålet)
• Er avtaler inngått ved fullmektig, bindende? (Fullmaktslæren)
• Er avtalen ugyldig?
• Hvordan skal avtalen tolkes? (Tolkningslæren)